Selvmord er nært knyttet til depresjon, og fagfolk mener at alvorlig depresjon er en viktig risikofaktor for selvmord.

Selvmord er ikke en sykdom i seg selv, men kan forstås som en destruktiv handling hvor man forsøker å gjøre slutt på livet sitt. Det er paradoksalt at en logisk og rasjonell hjerne kan velge å ødelegge seg selv, men når man prøver å forstå det, finner man ut at man står overfor en meget komplisert handling.

Selvmord er, i de fleste tilfeller, et bevisst valg. Selvmord kan ses på som en løsning på tilsynelatende uløselige problemer i en situasjon hvor man ikke kan se noen annen utvei. Dette sier noe om hvor snevert syn man kan få under sterk psykisk belastning. Emosjonelt føler man seg hjelpesløs og håpløs, og det er svarte tanker som svartmaler framtiden. I slike tilfeller er det ikke uvanlig at man kan få selvmordstanker, og den som er involvert gjør en impulsiv handling. Det er derfor ikke så rart at selvmordshandlingen blir oppfattet som uforståelig fra de pårørendes side: Man kunne aldri tenke seg at han eller hun ville ta livet sitt. Ikke alle selvmord er impulsive. Noen planlegger selvmordet lenge i det skjulte, for så å gjennomføre planen sin.

Det er vanskelig å snakke om årsaker til selvmord, og det kan være mer hensiktsmessig å snakke om risikofaktorer. Risikofaktorer er faktorer som øker sannsynligheten for en selvdestruktiv handling. Noen av de viktigste er:

• Tidligere selvmordsforsøk.
• Psykiske problemer som alvorlig depresjon, bipolar lidelse eller en psykotisk tilstand. Lignende tilfeller i nær familie og slekt ses også som risikofaktorer.
• Stoff- eller alkoholmisbruk.
• Å ha blitt utsatt for vold eller seksuelt misbruk.
• Alvorlige somatiske lidelser som påfører store smerter.

Om noen snakker om selvmord, må de tas på alvor og tilbys hjelp og behandling.